Hvor er vi? Kanskje ikke det mest eksotiske landet vi kan skryte av å ha besøkt foreløpig, men Danmark fortjener en egen liten historie selv om reisen ned til sydspissen av Fyn nok ble mest en transportetappe uten altfor mye tid til opplevelser og utflukter. Alle nordmenn som har besøkt dette landet vet jo hvor deilig det er å være norsk i Danmark. Og her er’e ferie!!
Lakenblafrerne
Visste du at danskene er et ekte sejlerfolk? Den ene etter den andre drar opp storseilet sitt allerede inne i havna, og lenser elegant ut. Og inn i havn er de like tilforlatelig nonchalante; det kastes raskt ut et par løkker over fortøyningspålene før de spaserer over på bryggen, slår et stikk og det var det. Det er som om de parkerer en barnevogn (alle som har lagt til med båt en eller annen gang vet at det er to veldig forskjellige operasjoner). Alle havner vi har sett er velorganiserte, med sejlerkøkken og automatisert betaling. Det er alltid plass og ofte har de en hjelpsom “havnefogd” i flott uniform.
Fra Skagen går turen til Læsø, med sin alltid smilende havnevakt. Småbrisne dansker og svensker koser seg på benkene bortover bryggene, alle er en gjeng. Båtgjengen. Vi hjelper hverandre med tau og fortøyning når noen skal legge til eller kaste loss, tipser om hvor havneavgiften kan betales eller hvor du finner en “Brugsen”.
Vi måtte bare ta noen dager på denne fantastiske øya i vente av bedre vind og leier selvfølgelig sykler som seg hør og bør. Vi sykler til den byen på den andre siden, spiser is og kake tråkker på i vill fart på pine rette landeveier, gjennom ensformige og tørre skoger. Læsø er tydelig preget av sommerens hetebølge uten regnskyll. Vi bader i turkist vann på langgrunne strender som sikkert like godt kunne vært Middelhavet eller Karibien. Det er sand på alle kanter, i buksa, i sandalene og etterhvert også i kahytten. I havnen kan vi plukke friske urter fra felles plantekasser, og vi oppdaget at fersk peppermynte blir utsøkt te. Barna løper stadig bort og plukker med seg neve etter neve! Og vi kjenner på den deilige følelsen av å ikke måtte håpe på gode vinder som kan ta oss nordover og hjem igjen raskt, tilbake til jobb, hverdag og rekkehus. Nå kan dette bare fortsette… vi skal jo videre.
Dess lenger syd i Danmark vi kommer, dess færre blir de norske båtflaggene. Etterhvert blir de en riktig sjeldenhet, og samtidig begynner danskene konsekvent å svare oss på engelsk… Snakker jeg rart eller? Det er befriende færre “Princess 47’er” og denslags, og så godt som ingen vannscootere er å se. Det blir også bedre og bedre plass og billigere og billigere i havnene.
Nødhavn
I Ebeltoft, ca midt på østkysten av Jylland, blir vi også et par dager. Det er en perfekt liten småby. Her kan man bade fra en fantastisk badebrygge, kjøpe fersk fisk og kreps fra fiskebåter eller røkt fisk fra sjappa bortenfor, vandre i koselige gater med runde brostein og hus i bindingsverk. Vi gjorde nesten alt dette, og i tillegg kranglet vi litt; Etter mange uker på tur sementerer en del roller og oppgaver seg: Hvem skal styre skuta, hvem skal planlegge ruta og hvem slite i byssa? Og skal man bare gjøre det man er best på eller burde alle kanskje kunne gjøre alt?
Når vi kommer helt ned til øya Fyn, ser vi nesten bare tyske båter komme mot oss, det er tydelig at tyskerne starter ferien sin nå i august. Vi blir overrasket av kuling mellom Fyn og en langstrakt øy som heter Langeland, så vi søker nødhavn i Rudkøbing. Dramatikk da vi hadde 15 m/sek bakfra, rett inn i havna. Det kunne gått galt, men gikk faktisk bra. Forøvrig prøver vi å følge et tips fra en dyktig seiler vi møtte i Skagen, nemlig å sikte på det billigste.
Vi vet det ikke enda, men neste kveld skal vi faktisk legge til kai i Tyskland.