Skilpadde blues

– et år i flipflops og t-skjorte.

Nok en vakker bukt. Mangroveskogen rundt oss er tørr og grå av manglende regn på denne årstiden.

Inne på stranden vokser en klynge palmer. Klaser av saftige kokosnøtter ser ut til å sprenge seg ut gjennom bladene. Stadig brus av bølger mot strand. Drønn av vann som slår inn i en grotte i fjellveggen noen 50 meter unna. Jeg vekker barna etter min tredje kaffekopp. Vi tar på oss snorkleutstyr og svømmer noen meter ned. Og her ligger kjempestore havskilpadder og gresser på bunnen! Masser av dem. Vannet er klart og vi kan komme helt nær! De svever så elegant oppover for å trekke luft, og noen ganger svømmer de rett mot oss, som om de ikke enser oss i det hele tatt.

skilpadde_blues28
skilpadde_blues24

Vi har sett så mange skilpadder nå at det ikke lenger er så spektakulært når en av dem dukker opp på overflaten like ved båten. Det samme med delfiner, iguaner og pelikaner. Eksotiske dyr og planter har blitt dagligdagse. Det har varmen også. Vannet holder stort sett minst 26°, men heldigvis hjelper det fortsatt å hoppe uti når der blir for hett i cockpiten.

skilpadde_blues30
skilpadde_blues29
skilpadde_blues22

Egne og andres erfaringer 

En fersk langturseiler er som et barn som må gjøre sine egne erfaringer.

Før vi forlot Norge, var det mange som var ivrige på å dele sine kunnskaper. Tips og råd gikk fra munn til munn, og vi noterte flittig og prøvde selvfølgelig å ikke gjøre noe feil eller gå i opplagte feller. Noen hadde også hørt at dette kunne komme til å bli slitsomt!

«Slitsomt? Pøh! – det nekter jeg å tro», var min reaksjon… «Det kan da umulig være mere slitsomt enn den heseblesende hverdagen?? Livet er slitsomt!»

Og så tenk – det har vært slitsomt til tider.. Vi har fått merkelige sykdommer, en fin variasjon av både stafylo- og streptokokker. Vi har vært ute i skikkelig ruskevær, torden, lyn og vi har blitt forfulgt av en skypumpe. Da vi krysset Biscaya og vinden forsvant, var vi livredde for å gå tomme for diesel. Vi har hatt konstant problemer med noe på båten; motortrøbbel, ladeproblemer, en toalettpumpe som ikke fungerer, flate batterier. Dermed har vi ikke bare ligget i hengekøya med en rompunch i hånden og blogget. Vi har hastet rundt for å finne deler, mekanikere og båtutstyrsbutikker. Christian har svettet og skrudd, og jeg har holdt skiftenøkler, lyst med lommelykt og tenkt så det knaket i hjernebarken for å forstå feilen. Prøvd å holde humøret oppe og barna sysselsatt med noe annet enn skjerm. Dette er velkjent for alle langturseilere. Vi har alltid en uendelig TODO-liste. Men om jeg ikke husker feil, så hadde vi liknende lister før vi reiste også.

skilpadde_blues25
IMG_6807

Sammen

«Hverdag». Ordet har fått en ny mening. Det er jo en hverdag på tur også, men det er liksom ikke den egentlige hverdagen. Den der hjemme. Med jobb og skole, jul, bursdag og 17.mai. Foreldremøter, mandagsmorgener, IKEA, grovbrød og rødvin på fredag. I den ideelle hverdagen våkner man frisk og glad hver morgen, barna er selvgående og huset er alltid støvsugd. Man møtes med venner flere ganger i uka, sitter rundt kjøkkenbordet og prater og ler. Ingen søler, maten smaker og har nærmest laget seg selv… Uhh, men hvordan var det igjen? Det sosiale får jo nesten ikke plass i den hverdagen, for man er så sliten. Gjerne rødvin på fredag, men den skal helst drikkes i fred etter en lang uke med kolleger, matpakker, skidag, e-poster, krangling og mas, skitne sokker og smuler på kjøkkenbenken. 

Venner – livet er enklere på tur

Vi har vært veldig heldige! Vi har møtt de beste, herligste, vennligste, rauseste folka og fått venner for livet! Når man ligger i en bukt eller i en marina og ser et skandinavisk flagg, en fin båt eller en familie med barn på samme alder, er det ingen sak å gå bort og hilse. Barna har blitt supergode på å knytte nye kontakter; de ser en mulig likesinnet, holder opp en ball og roper «Play?». Så er de bare i gang. Vi voksne er ikke dårligere, vi bare:

«Fin båt, når er den bygget?»

«Funker det vindroret bra?»

«…»

«Vil du ha en øl…?»

Det er lett å bli kjent og lett å ta seg tid. Fornuften får ikke alltid lov til å seire, ungene får være opp til langt på natt og vi voksne tør å være litt impulsive. 

“Jaa.. jo… jeg tror jeg sier ja takk til den øl’en!”

– et år i flipfliops

En hyllest til “Langturgjengen”

Barnebåtene La Vie, Sira og Leontina var våre nærmeste venner i over en måned da vi lå i Tobago. Etter det har vi fulgt hverandre i tykt og tynt med bare få dagers adskillelse. Barna har klumpet seg sammen som en valpeflokk om kveldene. Etterhvert kunne vi nesten ikke se hvem som var hvem av dem. 8-10 lyse hoder med brune kropper. Bare litt forskjellige nyanser og størrelser gjorde at vi kunne skille dem fra hverandre. 

Kenneth får oss alltid til å le. Hvis vi ikke forstår hva han sier, så ler vi likevel for alt blir beskrevet med gester og rare gjøglerier. Marie, den meget kompetente seileren i den danske båten La vie, betrakter sin mann med varme i blikket når han underholder alle eller smitter oss med sin evige optimisme. Da vi ble ordentlig kjent med La vie på Barbados etter endt Atlanterhavskryss, opplevde vi en familie vi klikket med umiddelbart. De hjelper oss med alt, låner oss det vi trenger, viser vei, inviterer på drinks, får oss til å flire når frustrasjonen bygger seg opp. De har vært de positive, ressurssterke og glade overskuddsmenneskene som vi bare ikke har villet skilles fra.

Jens og Kirstine i Leontina inviterer alle. Alltid! De er en tilsynelatende utømmelig kilde av raushet og generøsitet, av varme og glede. “Jungeljens” deler ut store bamseklemmer både titt og ofte. Vi slutter ikke å imponeres over evnen til å inkludere alle rundt seg og til å plutselig kunne trylle frem kalde drikker til 8 barn som er nær ved å få heteslag langt der inne i jungelen…

IMG_7261
IMG_7471
skilpadde_blues5
IMG_4716

Gjengen i Sira tok oss i mot i havna på Cap Verde med tegninger og norske flagg. En time senere sto middagen klar, og for en sliten familie som har seilt i 7 døgn finnes det ikke noe bedre enn å komme til dekket bord. Det er jo ikke bare enkelt å lage mat til 9 mennesker i ei lita skipsbysse, men det stopper ikke Sirafolket. Da vi ankom Charlotteville, Tobago etter en slitsom nattseilas gjentok noe lignende seg; Ragnar (som vi like gjerne kaller Thor Heyerdahl) svingte opp med dinghyen, skysset oss rundt slik at vi fikk sjekket inn og gjort alt det nødvendige. Dermed kunne vi slappe av og nyte resten av kvelden med vennene. Hjelpsomheten tar ikke slutt og krever aldri noen tjenester tilbake.

skilpadde_blues12
skilpadde_blues2
skilpadde_blues4

På Martinique dukker igjen Borea opp. Den energiske familien vi ble kjent med på Guernsey. Håvard er et oppkomme av gode historier, vitser og komplekse problemstillinger. Viktoria byr på store dramaer som kan diskuteres til langt på natt. Borea er den båten vi kjenner med mest uflaks og samtidig mest flaks. Det kulminerer i en historie der dinghyen deres blåser til havs på Antigua, men dukker opp igjen utenfor Montserrat dagen etterpå. Like fin. Vi har alle våre greier, og Boreagjengen skal ha takk for at de går foran som et eksempel på at alt ikke må være så forbanna perfekt. Så kan vi andre senke skuldrene, være oss selv og gjøre våre bommerter i fred. Vi tar en kopp pulverkaffe på det.

Vi har møtt mange andre overraskende ressurssterke mennesker. Gjennom Nord-Europa fulgtes vi med Thilde fra Nesodden og Malisa fra Senja. De seilte alltid fra oss, men kalte oss opp rett før vi kom i havn og fortalte oss hvor vi skulle gå. I havn etter havn sto våre medseilere klare til å ta i mot fortøyningstau og gi oss en klem etter endt seilas. Inkludering, vennlighet og gjestfrihet har preget våre opplevelser så langt.

♥️

Veivalg

«Har du fyr
har du løkte langs din vei
har du fyr
et signal om riktig lei
ei lampe som gløde i mørke
og lose dæ ut og frem
som tar dæ bort og hjemmefra
men også tar dæ hjem»

Lars Bremnes

Jeg trodde først at sangen handlet om noen som ville få tent en røyk. Men det gjør den ikke. Den handler om å bli ledet ut av det trygge, mot det ukjente og nye opplevelser. Den handler også om å finne en sikker vei hjem igjen. Vi voksne i Katja nektet å innse at eventyret begynte å nærme seg slutten. Vi så for oss at vi skulle kunne være på tur ett år til, og drømte om å reise videre mot Columbia, Panama, Mexico, Cuba og oppover USAs østkyst. Men selvsikkerheten og pengene strakk ikke helt til. Det kan føles litt hardt å svare «Vi har ikke råd!» hver eneste gang vi passerer en iskiosk eller et bakeri. Det er ikke så gøy å traske rundt i fremmede byer uten å kunne ta en buss eller besøke en lokal severdighet som koster penger. Det ble en del vingling og vi bestemte oss for å la det fare. Beslutningen ble ikke tatt uten sorg. Nå setter vi Katja på et frakteskip til England og vender nesen hjemover igjen. Vi har bestemt at vi ikke selv skal seile over Atlanteren. Autopiloten vår har tatt kvelden og vindroret trøbler for oss. Dermed kan vi ikke stole på selvstyringen, og det er essensielt.

Vi prøver å overbevise oss selv om at vi nå har tatt det riktige valget. Vi snakker alle om «Langtur 2», og hvor snart vi skal ut igjen…

To voksne som bare har seg selv og seilingen å passe på kan nok fint seile over havet. Slik systemene i vår båt fungerer nå, har vi innsett at vi ikke har kapasiteten til både å seile og å ta oss av barna. Vi tar dem heller med på en svipptur opp til New York og Boston mens Katja trygt shippes over til England. Der mønstrer vi alle på igjen og håper å seile i kolonne oppover Irskesjøen og gjennom Skottland med alle våre vennebåter. Vi skal bytte ut fillete t-skjorter med ulltrøyer, rom med whiskey, colombo chicken med kidney pai og steelband med irsk folkemusikk.

Resten tar vi på sparket!