Halvannen måned har gått siden vi startet vårt nye liv, alltid på farten, fra sted til sted. Vi ser landskapet endre seg sakte i takt med vår bevegelse sydover og vestover. Fra Industri- og containerhavner i Nord-Tyskland, via endeløse, flate strender på den flanderske kyst til kupert jordbruksland og hvite klipper i Nord-Frankrike. Husene og skiltene og språket vi hører i VHF’en forandrer seg gradvis.
Vi begynner så smått å kjenne litt etter hvordan det føles å være på en reise som ikke tar slutt etter noen korte og hektiske sommeruker. Det danner seg et slags mønster i dagene.
Enten forflytter vi oss så langt vi kan på en dag, eller så ligger vi i havn og hviler oss, dusjer, vasker klær og handler mat. Vi våkner stadig på nye steder, men selv om det er ny kode til toalettet, ny vei å gå til butikken og nye melkekartonger, så likner den ene dagen litt på den andre.
Tyskland
Før hanen galer i Kiel, banker det i skroget. Det ble sent i går, vi la til i mørke litt før midnatt og måtte ha noen timer på debrief og gratulasjoner til oss selv for at vi hadde å klart å komme oss til det “ordentlige utlandet” for egen kjøl og midt på natten med bare lys å navigere etter. Til og med en fremmed havn har vi lagt til i, uten baugpropell.
Vel, jeg hører knakkingen klokka 6. Når jeg kikker ut står det et merkelig vesen der. “Ich bin der hafenmeister”, sier denne lurvete fremtoningen. Dette var de stilige danske havnefogders rake motsetning.
Det er en merkelig opplevelse og bevege seg mellom noe så forskjellig fra den ene dagen til den andre. Han sto der med en rufsete notisbok, og kortautomat var ikke i sikte. Heldigvis hadde barna fått lommepenger i euro av fremsynte og snille venner, så det løste seg uten at noen måtte jage gatelangs i pysjen etter en minibank.
For første gang skulle vi gjennom en sluse for å komme inn i Kielkanalen. Dette var forbundet med stor spenning og mye nervøsitet; Hadde vi lange nok tau? Ville fenderne skli unna båten? Tenk om vi mistet kontrollen inne i slusen? Og hva skulle vi si i VHF’en? Det står jo ettertrykkelig at vi skal rope opp slusen for å varsle at vi ønsker å gå inn. Etter mye klønete roping på VHF-kanalen, og noen lett oppgitte sukk fra slusepersonalet, tok vi rennafart og heiv oss etter de andre, tydelig mer rutinerte båtene som gikk inn i slusene. Vi diskuterte att og fram om båten ville komme til å senkes eller heves, men før vi ble ferdige med dette så tutet signalet, og folk rundt begynte å starte motorene. Hæ!? Hva var dette? Vi hadde da bare fortøyd til en slags flytebrygge og ikke merket noen verdens ting til heving eller senking? Var dette virkelig alt? Litt flaue over alt kav og mas vi hadde klart å generere, startet vi motoren og fulgte troppen ut, mens Jan som alltid er rolig og aldri redd fikk seg et godt flir.
Nederland
Vi kom oss ut av både Brunsbüttle og Cuxhaven på riktige tidevannstrømmer, og dagene som fulgte bød bare på motvind, motvind og atter motvind.
En spesielt fin side ved å bo og reise i båt er at man kommer så lett i prat med andre. Og alle som seiler er ivrige etter å dele sin kunnskap. Vi har allerede blitt invitert på «cocktail hour» i mange fremmede båtsalonger og fått servert vin og øl og snacks i tillegg til detaljerte tips og råd om hvor vi bør gå, hva slags VHF-kanaler det er lurt å lytte på, hvilke byer er fine og hvilke grunner vi må unngå.
Det var slik vi fant frem til Stande mast route. Å seile dag etter dag i motvind kan være fryktelig slitsomt. Båten krenger, det er lett å bli sjøsyk og vanskelig å gjøre noe i det hele tatt, i og med at alt nede i kahytten kastes veggimellom dersom det ikke sitter fast. Bare å balansere et melkeglass og en brødskive kan være utfordrende, eller… det er vel strengt tatt umulig. Derfor satte vi kursen for det nederlandske innland og gikk gjennom kanalene på en rute der broene åpnes når båter nærmer seg. Vi har ikke tall på hvor mange broer og sluser vi passerte, men nå kan vi i alle fall dette. Både store og små har trått til med tau og manøvrering av tung båt på liten plass. Dessuten har vi sett de rareste steder i Nederland som vi nok aldri ellers ville finne på å besøke. Vi har luktet på kumøkk i dagevis, fått myggestikk og lært at nederlenderne er et vennlig og hjelpsomt folk og at de har fantastiske båter. Variasjonene av farger, former og linjer er så mye større enn det vi ser hjemme, og vi som er så stolte av vår “Katja” opplever ikke like mye skryt på bryggene. Vi har bare én av mange vakre båter her.
Belgia
Oostende, en belgisk kystby, kom vi til etter vår hittil værste seilas.
Etter å ha ligget værfaste i dagesvis i Scheveningen (Den Haag), begynte det å gå på stumpene med humøret og vi ble motløse. Det var et dyrt i havna, og vi hadde jo hele tiden Biscaya som spøkte der framme; vi måtte over bukta mellom Frankrike og Spania før høststormene kom rullende inn fra Atlanterhavet.
Det var meldt sterk motvind fortsatt så langt værmeldingen rakk. Likevel, da det virket som det hadde løyet litt en morgen satte vi ut på Nordsjøen. Det hadde ikke løyet. Vi fikk bølger opp i 3-4 meter som slo inn fra alle kanter. Kraftig motvind, regn, torden og lyn. Senere hørte vi om en dansk båt som hadde forlist i samme værsystem som vi befant oss i. Som forelder slår det oss selvfølgelig: “Hva kommer barna våre til å tenke om oss?» Hva i huleste er det vi utsetter dem for? La dem ligge å spy over ripa mens lyn og tordenbyger forfølger oss..? Dette er galskap.
Det var en grusom seilas, og alle vi har snakket med i ettertid som hadde tatt samme sjangsen var enige. Men mestringsfølelsen etter å ha karret seg inn i havna i Oostende etter 12-13 timers tøff seilas er ubeskrivelig. “Vi er redda! Vi klarte det! Og vi er endelig kommet til landet som bugner av belgiske vafler og blåskjell med pommes frites!”