Må du ALLTID søle sånn?
Kan du ikke bare bruke hue´!?
Hvorfor somler dere sånn?
Neimen, se litt hva du gjør a’?
Må du gå akkurat der jeg går eller?
For hundreogtoogfjørtiende gang – sitt ORDENTLIG!!!
Er det mulig å ta en pause med den nynninga der!?
Neida, dette er ikke lyden av en vanlig rekkehusmorgen i Norge… Det er faktisk gjentakende replikker som faller fra de voksne i en familie som har fulgt drømmen, kastet loss, satt seil og satset alt på å være sammen med familien dag og natt i minst ett år. Kanskje fler. I tykt og tynt. I storm og stille.
Youghurtsøl, armer og bein, høye stemmer, utålmodig mas og krav om millimeterfordeling av kjekspakker preger fortsatt samværet i denne familien. Det skjedde ikke noe fra den ene dagen til den andre, vi lever ikke i fullkommen harmoni. Vi voksne klarer ikke ta oss så mye mere tid eller være så tålmodige som vi hadde forestilt oss. Og her kommer enda en innrømmelse: Barna våre har aldri sittet så mye og trykket på skjermer som hittil på denne turen. Vi som egentlig er ganske strenge på skjermbruk har latt det skure for å få konsentrert oss om innseilinger, værmelding, rutevalg, skipstrafikk og båtvedlikehold.
Intensjonene
Hvorfor finner vi da på noe sånt? Vi har stilt oss spørsmålet både før og etter avreise, og det er et kjært samtaleemne hver gang vi møter andre barnefamilier på langtur. Hvorfor tok vi egentlig dette valget? Det er ikke bare eventyret som lokker, men også erkjennelsen av å ha så sørgelig lite tid sammen med barna våre.
Det var altså en viktig del av drømmen – å være sammen. Sammen med disse små skapningene som man er sånn klump-i-halsen glad i! Som jeg ser inn i øynene hver dag og gir en kraftig overhaling; “Du bare griser du!” “Også vimser du rundt!?” “Hvorfor hører du ikke etter, er du frekk?” Smålig krangling, kritikk og mas. Akkurat som i hverdagen, bare mer av det samme fordi vi er sammen minst 24 timer i døgnet.
Når vi seiler om natten, og når alt er rolig, seilene trimmet og vinden stabil får man tid til å tenke…
“Du er kysten som de en gang seiler fra, si meg hvem er stor og hvem er liten da?
Når fremtidshavet ligger som et speil, så blås din medvind inn i deres seil!” Louis Jacoby, fra sangen “Hverdag”
Jeg prøver å overbevise meg selv om at vi lærer. Vi lærer å være sammen. Vi finner kanskje ut av det. Barna må tåle å ligge og spy over ripa, høre på de voksne sine opprivende krangler og få kjeft støtt. Men de er nå hvertfall sammen med foreldrene sine…
Også er vi en gjeng da. Og vi har samhold. Og det er bare oss, langt, langt hjemmefra.
