Hanen galer i landsbyen. Klokka er 6:30, sola står opp. Hundeglam, banking oppi åsen – kanskje noen likevel bestemte seg for å fikse den råtne planka i trappa?
Papegøyene tjatrer i regnskogen, kolibrier og fargerike fugler du trodde bare fantes på TV eller i naturbøker hopper fra gren til gren. En pelikan svever over oss, stuper ned mot et kokende område, og bakser klumsete i det den treffer vannet. Det er fisk i massevis.
Bananpalmene som vokser overalt er tunge av grønne bananklaser.
Kokosnøtter kan man plukke i skogen hvis man tør å klatre 4-5 meter rett opp og har en god machete. Hvis ikke får du kjøpt dem ferdig åpnet for under en tier hos grønnsakshandleren, en dame fra Trinidad som kan fortelle deg alt om hvordan du bør tilberede maten.
Fiskere i fargerike båter putrer forbi i 10-tiden; «Vil du ha tunfisk eller mahi mahi idag?» En sværing, middag for 2-3 dager koster en slikk og ingenting. Fiskeren er sønn av en fisker som er sønn av en fisker som også var sønn av en fisker…
Beachparty på stranda med vennebåtene La Vie og Sira og den nyankomne Leontina. Langturungene durer rundt i joller og plukker hverandre opp, besøker hverandre, tegner, bygger lego eller har gamingaften. De snakker en blanding av dansk og norsk, «prøv lige å se her drenge!» «Hva laver i gutter?» «Det er da sku sjovt!»
Hver dag møtes familiene på det lokale biblioteket, det er som en egen liten grendeskole der barna fra ankerplassen i Pirate Bay sitter bøyd over bøkene. Biblioteket har wifi, rent toalett og air condition.
Ved lønsjtid gir de fleste seg. Kanskje skal de spise en enkel takeaway, ris, macaroni pie og kylling eller fisk fra en av bodene nede ved piren. Kanskje stikker de på landsbyens beste restaurant, The Suckhole, der porsjonene er så store at ikke en gang de voksne orker en hel tallerken. Restene tar man med hjem til middag. Noen skal snorkle på den andre siden av bukta, der ligger en diger rokke på sandbunnen! Og man kan se skilpadder og mange rare fisk!
Vi er 8-10 båter på anker. Vi kjenner hverandre her. Et lite lokalmiljø der vi samarbeider og lever sammen en stund. Vi har slått oss til ro i denne bukta i ukesvis. Kenneth fra La vie kommer med et glass pulverkaffe de selv har til overs, Ragnar fra Sira stikker innom med multimeteret sitt og får en kopp kaffe, en skive nybakt brød eller en kald øl… Alle tar seg av hverandres barn. Driftige pappaer arrangerer turer til waterfalls, strandhugg for å finne skilpaddereder og hente kokosnøtter, fotball på stranda, voksne mot barna..
Hjelpsomhet og vennlighet
How are you today?
I know someone who can help! I can drive you anytime.
Ask your friends if they will come!
Hey man! Can you get me out to my boat?
Do you have some WD40? I need it for my engine
Hjelpsomheten går begge veier, og her føles det sjelden eller aldri som om noen vil utnytte oss, selv om vi helt opplagt er turister med midlertidig cruising permit. Vi shipper fiskeren ut i båten sine med dinghyen, og en annen formidler hjelp og kunnskap uten forventning om noe i retur. Høner og kyllinger får trippe fritt rundt i gatene.
Folk bor i knalloransje, knall rosa og mintgrønne små brickhouses. Det er ikke så nøye med vedlikeholdet, en finerplate gjør susen. Dessuten står det jo mangotrær sprekkeferdige av frukt i hagene. Glitter, stas og julepynt dekorerer fortsatt vinduer og dører, selv om det er midt i februar.
Ain’t got no cash, ain’t got no style
Bobby McFerrin
Ain’t got no gal to make you smile
Don’t worry, be happy
‘Cause when you worry your face will frown
And that will bring everybody down
So don’t worry, be happy
Hvor lenge var Katja i paradis?
Katja skulle til Karibia og dette er Karibia!
Fred, ubekymrede late dager, spennende bambusjungel, grønnsaker og fersk fisk i overflod og fossende kildevann og kulper der man kan ta seg en ferskvannsdusj og skylle av seg saltet. Vi har alt vi trenger her. Det er ukesvis igjen til vi må reise.
Vi har virkelig tatt oss en pause fra den norske hverdagen. Bekymrer oss ikke over potensielle hull i tennene, tenker ikke så mye på klimakrisen eller viktigheten av bilbelter og et fiberrikt kosthold.
Vi har likevel en stor avgjørelse å ta, og tanken på dette jager oss daglig; Tør vi å seile tilbake over Atlanteren?
Det er kjent som en mye tøffere tur, der vind og vær neppe vil være så stabilt og fredelig som på turen vestover. Vi har nok ikke blitt så mye tøffere selv etter de drøyt 6000 nautiske mil vi har seilt til nå. Mon om vi heller har blitt mer usikre på egne evner og krefter, og innsett at turen over havet faktisk kan være farlig. Noen betaler over hundre tusen kroner for å sette båten sin på et containerskip og selv fly tilbake til England. Andre setter koner og barn på flyet og tar heller med seg erfarne brødre, kompiser og fedre på havkrysset tilbake. Vi har enda ikke møtt en eneste familie som planlegger å seile denne veien sammen med barna. Folk sier at vi ikke bør gjøre det. De som har gjort det sier at de ikke ville ha gjort det igjen…
Tanken på hvordan vi skal løse dette med returen gnager og gnager. Vi har ikke hundre tusen til overs for å kunne bestille containerfrakt, og vet ikke helt hvem vi evt. kan be med oss på den fryktsomme turen østover. Dessuten føles det som et aldri så lite nederlag å ikke klare dette…
Men nå må vi bare prøve å skyve unna bekymringene. Vi har ikke internett, vi ser ikke Dagsrevyen, vi er i paradis. Don’t worry, be happy!
