Regnet trommer på taket av cockpiteltet nå. Foruten lyden av regndråpene er det helt stille.
Vi er i Skottland hvor vi nettopp har tatt farvel med favorittnaboene våre hjemmefra, Rim, Ståle og Ask. De har vært med oss gjennom hele Caledoniakanalen, der vi seilte over Loch Ness og de andre vakre innsjøene, skravlet, sang og brant bål på stranda om kvelden. Det var deilig å ha hjelp gjennom slusene og fint å dele litt av reisen med gode venner som også kunne oppdatere oss på «siste nytt fra Norge».
Vi er fortsatt på tur, selvom vi ser at datoen for ungenes skolestart nærmer seg. Det er det eneste vi forholder oss til.
De nye «yacthies»
Vi ligger ved en brygge i Inverness og er omgitt av svensker og dansker som alle skal på langtur. Til Karibien og Stillehavet.
De har linet opp sine mange, gule dieselkanner perfekt langs ripa. De har nye båter med alt av utstyr. Alle tips og råd vi prøver å formidle faller på stengrunn. De vet alt, for de har lest blogger, langturforum og snakket med eksperter allerede. De er så proffe og godt forberedte i sine kliss nye båter, ikke engang et lite blekksprutagn kan vi bidra med… de har en som er bedre selv.
Det føles litt som å gå ut siste året på skolen, og se de nye elevene myldre inn. Kunnskapsrike up-and-comings, med skinnende blanke skolesekker, smarte klær og kulere valgfagtilbud enn det vi fikk.
For oss begynner behovet for å oppsummere hva vi faktisk har opplevd og lært å bli mer og mer påtrengende.
«Slapp av, det går bra! …eller gjør det egentlig det?
Lynet kan treffe oss, og hvis ikke det skjer så kan i hvert fall en skypumpe komme og ta kverken på oss. Verden slik jeg kjenner den blir ulevelig og jeg kan få kreft i morgen. Det er ikke tull, jeg kjenner jo mennesker som i dette øyeblikk må forholde seg seriøst til døden. På ordentlig! Den er ikke 50 eller 10 år unna, den kommer kanskje i sommer. Eller i høst. Kanskje allerede neste uke, og da er alt slutt. Dette drev jeg å tenkte på en kveld vi seilte oppover Irskesjøen, på vei til Milford Haven i Wales.
Livet er skjørt, tenkte jeg. Men jeg er her. Midt utpå havet. Den enorme himmelen hvelver seg over meg og skyene skaper fantastiske lysshow, spektakulære fargeskifter. Vann og lys blander seg. Snart er det natt og det er lenge til vi når land. Akkurat nå er livet enkelt. Det er bare meg og himmelen og vuggingen fra bølgene.
Jeg bekymrer meg ikke for kreft eller skypumper. Ikke økonomi, dataspill eller rynker heller. Ikke nå!
En lekse for livet
Lærer man mer når livet forandrer seg hver dag?
På Katjaskolen har vi lært oss mye dette året. Både store og små har fått tilpasset undervisning. Fleksibilitet er kanskje det vi har lært mest om alle sammen. Barna måtte feire jul på havet og det godtok de uten å kny. Man tilpasser seg og gjør det beste ut av det man har.
Vi har funnet oss yndlingsbrus i Spania og favorittsnop på Guadeloupe.
Barnas offisielle skoletilbud har blitt til i møtet med nye mennesker og venner. De har blitt inspirert til å tegne av Trygve i Sira, og lært seg å dykke skikkelig dypt under vann av Valdemar fra La vie. Valdemar er 10 år og kan dykke 11 meter ned!
Vi har alle lært masse om kart, geografi og himmelretninger, historie og dyreliv. Spør oss gjerne om noe av dette neste gang vi treffes:
- Trekanthandelen og det gyldne triangel
- Hvilket vesen er avbildet på det walisiske flagget?
- Hvilke farger har Grenada på flagget sitt?
- Når ble slaveriet forbudt?
- Hvor mange egg legger en skilpadde?
- Kan man egentlig skrive med blekksprutblekk?
- Er det forskjell på volt og watt?
- Dobbel halvstikk med én hånd
- Forskjellen på gælisk og galisk
- Hva betyr det danske ord «bøvle»?
- Hvordan smaker haggis?
- Hvor ligger Talbert?
Noe vi derimot ikke kan svare entydig og sikkert på er spørsmålet:
«Skal dere ut igjen?»
Vi er fire forskjellige personligheter og vi har alle forskjellige opplevelser av reisen. Om vi skal ut på en ny langtur sammen vet vi ikke.
Er man for alltid en yachtie etter en slik reise? Er man forfatter hvis man har skrevet 1 bok for 10 år siden?
Hva skjer nå?
En god venn og evig yachtie, Lesley i den norske båten Coconut forberedte oss på at vi ikke må regne med så mange spørsmål når vi kommer hjem.
«Det er ikke det at de ikke er i interessert, men de har jo også levd sitt liv der hjemme og kan kanskje ikke så lett forholde seg til hva du har vært med på».
Jeg forventer ikke så mye når jeg kommer hjem, jeg gleder meg bare til å treffe familie og venner og håper at alle har det bra! Et år er egentlig ikke særlig lang tid, men opplevelsene har gjort noe med oss. Vi er de samme, bare litt forandret…
Så, noen dager senere er vi på vei over Nordsjøen. Vær og vind er greie med oss, og delfinene slår følge. De gir oss et forrykende show i timesvis, de hopper og svinger seg, plasker og leker. Irske «flutes and fiddles» strømmer ut av høyttalerne i cockpiten og barna viser at de fortsatt kan vise entusiasme i møte med både folkemusikk og disse svære dyra. Båten er fylt opp med strikkegarn fra Orkenøyene, scottish tweed, rare instrumenter, whiskey, fine skjell, krydder, rariteter og mange, mange minner.
Når dette postes går en familie i land i Norge. De har alle vokst på kunnskap, erfaring og opplevelser og de har lært mer om hverandre enn noensinne. Noen av dem vil helt sikkert lengte ut igjen til yachtietilværelsen, mens andre kanskje vil glede seg enda mer over hva de faktisk har hjemme.
